knutemor

Remember Gaza

Sun, 27 Dec 2009 22:33:07 GMT

If you'd like to use this avatar or signature button, feel free.

Superhero

Tue, 22 Dec 2009 11:18:00 GMT

In ”Prophecy Girl”, the final episode of ”Buffy the Vampire Slayer”’s first season, there’s a heartbreaking scene where Buffy says: “Giles, I’m sixteen years old. I don’t wanna die.”

We don’t want to die at sixteen, and we certainly don’t want anyone we care for to die at sixteen. Or six. Or twenty-six. Or to die at all before they are of ripe old age and ready to go gentle into that good night. Yet it’s an unavoidable fact that some will. Over the years those of us who live to get old will certainly follow some of our loved ones to the grave far too early.

I’ve been re-watching the first seasons of “Buffy” this year. Now, when I have juggled the challenges of parenthood myself for a few years, my heart goes out to Buffy’s mother Joyce who’s there, on the sideline, mostly unable to protect her daughter from the things that go “bump” in the dark. I look at my own children and know how deeply I wish that I could be there to protect them from everything, now and forever. I can’t. I can’t protect them from the boy in daycare who says that purple boots are for girls only. I can’t protect them from the nicks and bruises they get from joyful roughhousing. I can’t protect them from life, even though life is sometimes deadly. As much as I plan to share the joys and the sorrows of life with them until my quiet, well-timed death is what finally parts our ways, I am fully aware that it may not be so.

It’s a long time since I decided, and communicated to those close to me, that if I should die unexpectedly I want whatever useful organs I may have to be donated. If I am dead, I don’t need organs. If someone else can use what I no longer need, nothing could be better. And even if I can’t really bear to think about the possibility, the same goes for my children.

Buffy is super strong, a superhero, she constantly fights to save lives. I know a superhero, too. She constantly fights to save her own life. While her opponent doesn’t go “bump” in the night, it’s nonetheless a formidable one. Her opponent is called Cystic Fibrosis, and will – someday – win their battle. If it’s up to my superhero, though, that victory lies in the distant future. She’s not willing to lay down her weapons and wait. These days, when most of the people I know are caught up in the details that should or must or ought to be ready before the day after tomorrow, she is caught up in the very physical hustle and bustle of the check-ups needed before The Powers That Be decides if she will be allowed a place in the lung transplant queue.

Organ donation can save lives. Please take the time to think about what you will answer if, one unhappy day, you are the one who are asked if you will consent to organs being transplanted from a loved one.

Det är tid för en lång resa

Thu, 17 Dec 2009 08:14:35 GMT

Kjenner du nettvennene dine?

Tue, 01 Dec 2009 11:23:47 GMT

I skrivende stund sitter jeg i stua vår sammen med en småsjuk fireåring som ser på ”Biler” og bygger racerbiler av lego. Utenfor vinduet skinner vintersola på et nedsnødd bjørketre. Jeg har en varm kopp te med melk ved siden av pc-en og det brenner i ovnen. Idyllen er tilsynelatende total.

”Tilsynelatende” er et nøkkelord her, for i det stille har jeg fått noe å tenke på. Noen av dere leser britiske aviser og vet at en ung, britisk politiker nylig er dømt til fengselsstraff for besittelse av grov barnepornografi. Normalt synes jeg mediedekninga av slike saker er lite interessant, det blir mye skandalejounalistikk uten nytteverdi. Det er ikke på avisforsidene vi fører kampen mot misbruk av barn. Derfor ble sjokket desto større da jeg plutselig innså at jeg ”kjente” denne fyren. Han var aktiv, svært aktiv, på et forum der jeg også er i blant. Jeg skal ikke påstå at han og jeg var venner, hans nettperson var på mange måter en pussig figur som jeg aldri helt visste hvor jeg hadde, men vi skrev i de samme diskusjonene og sto på hverandres ”vennelister”. I etterpåklokskapens lys vil jeg vel alltid lure på om han var ”venn” med meg fordi jeg er mor. Gudene skal vite at det ikke var fordi vi delte politisk eller filantropisk ståsted, i alle fall.

Denne saken har virkelig minnet meg på hvor lite vi vet om mennesker vi omgir oss med, særlig på nett. Ikke glem det, folkens. Vær bevisst på hva dere deler.

Selv kommer jeg nok til å fortsette å være omtrent så personlig som jeg allerede er. Jeg kommer til å fortsette å dele bilder i blant, jeg kommer til å fortsette å fortelle om det som opptar meg. Men jeg kommer nok aldri til å glemme at jeg ikke aner hvem som leser mine ord og ser mine bilder. Til det fikk jeg for mye av en støkk i dag.

The little things: My beloved enamel mug

Mon, 30 Nov 2009 16:37:49 GMT

I dropped by SouleMama's blog today, and found a charming postcard. The coffee mug in her hand sent me on a quick memory line detour.

In the late nineties, I was a student in Edinburgh, One day I found myself in the canteen with a girl who's travelled a lot. She had this light, charming enamel mug in her bag - much nicer than the styrofoam throwaway cup I was drinking from just then. "That's nice," I said, "Where did you get that?" "Oh", she replied, "You get those everywere." That may very well be so, but I wasn't all that familiar with British shops apart from bookstores and grocery stores, so I asked again, only to reveal that the mug in question was bought on a campsite in ... Tanzania, I think it was.

I never bought such a cup just then. In 2001, however, I was in Alice, South Africa for a couple of months. There, I found simple enamelware in my local grocery store. Light and plain, it's just the kind of stuff I like to bring home as souvernirs. Every time I drink from my enamel cup or use the bowl I've got in my kitchen I send a grateful thought to South Africa and the people who shared their lives with me for eight precious weeks.

”It’s called co-sleeping. I think it’s rather nice.”

Tue, 24 Nov 2009 07:39:14 GMT

Yeah, that was my husband’s reply when I came downstairs yesterday, just before nine p.m., absolutely desperate to get our sleepy, but cuddly and chatty, four-years-old out of our bed and into his own. I was on the verge of tears, leaning my forehead against the door frame and complaining that all I wanted was to at least fall asleep without a couple of little chubby legs across my stomach, a pair of more gangly knees digging into my sides, and the corresponding four arms all trying to cuddle me at once. We’ve been co-sleeping, more or less, since our eldest was tiny. I hadn’t even heard of attachment parenting before he was born (actually I think I was expecting something instantly trainable, like a puppy) but it pretty soon became clear that the AP chapter in his manual was pretty important. As the years has gone by, we’ve sorted out our sleeping arrangements so that we can co-sleep or not as we find best from night to night, but yesterday I was touched out, mommyed out – all I longed for was my planned mug of green tea and the interview episode of E.R. Oh, and to fall asleep without an array of little body parts criss-crossing my body.

Before heading downstairs to vent my despair, I had told the aforementioned four-years-old as much, albeit in a little gentler wording. And, lo and behold, as I was in the kitchen gathering my wits, I heard small steps and a relaxed voice from upstairs: “I’m going over to my own bed now, Mummy.” I was upstairs in an instant, asking if he wanted me to sit in his room until he was asleep. Yep. He’d like that. I brought the old Dick Francis thriller that I’m absentmindedly re-reading with me into the boys’ room, and sat there for all of three or four minutes. I didn’t even get to finish a chapter before he was soundly asleep.

Yesterday night became a powerful reminder. We strive so hard, today, to be perfect parents. We think, we read, we discuss, and more than everything, we try to do the right parenting choices, all the time. But people aren’t perfect. People are human. Errare humanum est, remember? Our children don’t need us to be perfect. They need us to be real. When I went from chitchat to real, genuine talk, my son solved the problem.

At the end of the day, I had to lie down for a while in each of the boys’ beds, as they both wake up around eleven. But that was after E.R., after my green tea and after I’d made today’s clothes ready and brushed my teeth. The last thing I can remember as I drifted off to sleep next to that cuddly four-years-old in his bed was: “It’s called co-sleeping. I think it’s fairly nice.”

To the people on my train approximately five minutes to six yesterday evening:

Fri, 20 Nov 2009 08:35:52 GMT

When the poor, sleepy, outworn junkie spilled his tepid cocoa all over the place because it fell over when he fell asleep, you sniggered quietly while exchanging amused glances. I'm not quite sure what was funny about it. What I am quite sure of is that I made my evening far better by helping him clean it all up than I could possibly have done by joining your little club of amusement.

I'll be seeing you

Fri, 20 Nov 2009 08:12:09 GMT

whenever I tuck my keffiyeh around my neck, I think
of all you taught me about
politics

In all the old familiar places

whenever I open my Saturday newspaper, I think
of all the cut-outs I’ve received in the mail with
a handwritten comment on them

That this heart of mine embraces

whenever I open a tin of tea, I think
of you, scolding me for keeping tea bags in
the carton they came in
letting the air ruin the flavour

All day through.

traces of your life are scattered
all over mine
your clothes in my wardrobe
your earrings in my ears
your books in my bookshelves

whenever I turn around, unaware

I’ll be seeing you

LYKKA

Thu, 19 Nov 2009 11:40:41 GMT

Lykka
Det er med lykka som
med ville dyr i skogen.
Den blir tillitsfull
og nærmer seg leirplassen din når
du ikke lenger jager etter den.

Hans Børli

Happiness
is like a shy animal in the forest.
It starts to trust
and approaches your camp when
you no longer hunt it.

Motherhood – the fast road to happiness?

Tue, 03 Nov 2009 14:52:10 GMT

In the November edition of the British magazine “Red”, one of the cover stories is: “Parent Taboo - 'I was happier before I had children'”. After reading it, I realise how glad I am that I didn’t have too many ideas of what mothering would be like. I honestly did not expect my children to make me happier than I was. As I discussed the article with a childfree colleague, she commented that to expect parenthood to make us happy is a fairly hefty pressure to put upon someone. ‘Welcome to the world, little one. We won’t expect too much from you, only that you make Mum and Dad absolutely happy.’ That is a tall order indeed.

And it’s an order I don’t quite understand. Yeah, I did expect to love my children. But love never made me 100% happy 100% of the time. Why would it be different now? Also, I used to love being around children. But I’ve spent a lot of time around children and I didn’t enjoy myself 100% all the time, either. Why would that be different just because the children are my own?

Therein lies the catch, I suppose. We are still conditioned to believe that the second we have that little bundle of a baby lying on our chest after the birth, no matter how troublesome the pregnancy and the birth has been, we will feel the motherly love blossom in us, feel a love we have never, ever felt anything like before. Well. Some of us feel more exhausted than anything else at that moment. And some of us feel like a failure for feeling that way.

The stereotype of The Happy Mom ™ permeates the mothering culture of the west. Most mothers I know, myself included, have at least a slight wish to be The Happy Mom ™, who juggles baking, cleaning, gentle raising of the little ones, career, friendships and good books without looking more than charmingly flustered. The Happy Mom ™ loves everything that has to do with her little, precious bundles of love, from changing nappies to expertly dealing with tantrums at the least convenient occasions. The Happy Mom ™ never has anywhere she would rather be, and never feels the least twinge of regret when thinking of the antics of days gone by.

Oh well. The thing is: I’ve always been a person who looks a bit mournfully over my shoulder, thinking melancholy thoughts of days gone by. Why would things be different now? I love my children. I enjoy their company. It’s just that there are other aspects of life I love, too. And I think that’s good for them. I want my children to grow up looking for their own happiness, not first looking to make me happy, then having kids to make them happy.

Happiness comes in small doses folks. It's a cigarette butt, or a chocolate chip cookie or a five second orgasm. You come, you smoke the butt you eat the cookie you go to sleep wake up and go back to fucking work the next morning, THAT'S IT! End of fucking list!

-Denis Leary

Om barnemordersken Marie Farrar

Fri, 23 Oct 2009 16:43:51 GMT

Om barnemordersken Marie Farrar

Marie Farrar, født i april
umyndig, pregløs, uten foresatte,
rakittisk, ustraffet, tiltalt for barnemord, vil
forklare hvordan hun har foretatt det:
Hun hevder at hun alt i annen måned
gikk til en kone i et kjellerrom.
Hun prøvde få det bort med noen sprøyter.
At det var smertefullt forteller hun oss om.
Dog ber jeg dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Hun sier at hun likevel betalte
og så, med snøret liv, drakk sprit som ble
iblandet hele pepperkorn hun malte.
Av dette fikk hun bare diaré.
Da magen svulmet opp skal også dette
ha medført smerter, ved oppvasken i sær.
Hun selv skal jo ha vokst og bedt den tiden
i håpet om at Jesu mor var nær.
Og dere ber jeg om ikke i vrede og falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Det ser ikke ut til at bønnene har nyttet.
Det var da også meget forlangt av Jesu mor.
Hun sier hun ble svimmel ved ottesang og svettet
ved altergang av frykt for syndens spor.
Dog under svangerskapet der hun bodde
holdt hun sin tilstand skjult med hell.
Så var det skjedd da, det som ingen trodde
at hun, så lite fristende, ble fristet selv.
Dog ber jeg dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Den dagen sier hun at hun ved sekstiden stod opp
og vasket trapper til det rente
plutselig som kniver gjennom hennes kropp.
Dog klarte hun å skjule smertene hun kjente.
Og hele dagen, da hun hang opp klær
betenkte hun hver ve hun hadde fått
til plutselig hun skjønte: Nå var barnet der.
Sent har hun forstått.
Dog ber jeg dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Da hun hadde lagt seg, hentet de henne.
Snø hadde falt, hun tok tøy fra hver snor.
Hun bar til halv tolv. En lang dag tok ende.
Først nå fikk hun tid til i fred å bli mor.
Hun sier hun ble mor så til en sønn
og sønnen var som sønner pleier være.
Men hun var ikke slik som mødre - skjønn
likevel at hun har hatt den ære.
Og jeg ber dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Så la henne få lov til å berette
om sønnen som hun fødte med besvær.
Hun sier hun vil tale ut om dette.
Så ser vi hvordan du og jeg og alle er.
Hun sier hun ble kvalm, syk og forlatt
og visste knapt nok hva som skulle skje.
Hun ville ikke skrike siden det var natt.
Med største møye klarte hun å unngå det.
Og jeg ber dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Hun sier at hun så med all sin makt
da kammerset var kaldt og uoppvarmet
gikk ut på do, og der, har hun sagt
satt hun noen timer, så kom barnet.
Hun vet ikke hvordan det var til slutt
for stiv og sanseløs og nærmest død
var hun av kulde og holdt knapt sin gutt
for der på utedoet slår det støtt inn snø.
og jeg ber dere ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Så mellom kammerset og toalett
- før det skjedde ingenting - ble hun så sint
påstår hun, for barnet tok med ett
til å skrike så hun slo det blindt
med begge knyttnever til det forstummet.
Deretter skal hun etter hva hun forteller
ha lagt det døde barnet hos seg inn på rommet
og siden ned i husets vaskekjeller.
Dog ber jeg dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Marie Farrar, født i april
død i Meissen Kretsfengsel, ugift mor.
Skyldig i barnemord, og feil som vil
oppstå hos alle kreaturer på jord.
Hør, dere som får barn på hvite laken
og blir velsignet av et svangert skjød:
Døm ikke alt for hardt en svak en.
Hun syndet stort, men stor ble hennes nød.
Derfor ber jeg dere om ikke i vrede å falle
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.

Bertolt Brecht, til norsk ved Georg Johannesen

GIMPing - Crafting for commuters

Thu, 22 Oct 2009 18:03:14 GMT

Crafting is fun. I like crafting. But honestly, I tend to like thinking about crafting, reading about crafting, acquiring books about crafting and printing out .pdf patterns of stuff I could possibly craft just as much as I enjoy the crafting itself. Oh, and did I mention how much better I like to start projects than to finish them? Add to that the stereotypical squeezed schedule of a full-time working mother, and you get … Yeah, that’s right. You get a crafting desk that’s so cluttered that when I, once in a very blue moon, when the time and energy to craft coincides with me being at home and actually wanting to do it, I spend all my time trying to tidy a path to the sewing machine.

Had I been a knitter, I could knit on the train. Sewing and decoupage are little less transportable hobbies. So I downloaded GIMP and started crafting on the computer instead. There’s a commuter-friendly hobby if there ever was one. And since I’m pretty much doing this for me (even though this blog post betrays the fact that I want to show off my new-earned skills), I can be as goofy as I like. Enter my new relationship with Screencap Paradise. I’ve downloaded heaps of screencaps from “Buffy the Vampire Slayer”, and I’ve had fun making wallpapers and signature banners. Fun is good. Fun while travelling to and from work is even more good.

Geek points to whomever catches the connection between the poetry and "Buffy" in the following two!

Carpaccio, anyone?

Mon, 12 Oct 2009 13:36:32 GMT

Sometimes, I really wonder what a breeder was thinking. I mean, carpaccio? This is carpaccio. It makes me think that the breeder of this pretty chap didn't really believe he'd ever amount to much.

Happy trails, Mr Swayze

Tue, 15 Sep 2009 19:51:31 GMT

This morning was the morning after our general election, so of course I turned on the computer first thing in the morning to see the results. On my way to the elections pages, though, saw a little celebrity piece of news: Patrick Swayze dies at 57.

Born in the late seventies, “North and South” is the first adult tv-series I can recall watching, and when I was eleven when I saw Patrick Swayze as Johnny Castle in “Dirty Dancing”. That made a lasting impression. At thirty-something I’m still one of the women who gets a little misty-eyed whenever we hear “(I’ve Had) The Time Of My Life” on the radio. Even if I'd been aware that he was battling cancer, seeing that he'd died made me feel really mellow. Being a horseman and a lover of Arabians as well as the Orry Main of my childhood, I liked knowing that he was in the world. Now he isn't.

It’s not just where I’ve seen him that’s created my regard for Patrick Swayze. It’s where I haven't seen him. I haven’t seen him at the front of the gossip magazines. I haven’t seen him all over my tabloids. I haven’t seen him being at the centre of less-than-interesting sex scandals. Instead, he has been a part of one of the few Hollywood couples who are famous for staying together. Patrick Swayze and Lisa Niemi was married from before I was born until his dying day. That inspires me.

To round this off, I’d like to quote a forum friend. I loved what he wrote about the passing of this actor and horseman:

Patrick always seemed to be a true professional, giving his best in whatever role he was playing, which must not have been easy in the early days, considering some of those movies. As far as I know, he never complained when a riding accident effectively ended his rise to be a top star, and, when diagnosed with cancer, never seemed to be anything but optimistic and determined to beat it. He died as much of a fighter as Dalton, his character in "Road House," ever was. Hopefully, like his character in "Ghost," he was able to take the love with him on his final journey. The Bible says, in Revelations, that the final Army of the Apocalypse will descend from Heaven on horseback. If that is true, then hopefully Patrick Swayze will have eternity to enjoy the pasttime that he loved so well.

Happy trails, Mr Swayze. Rest well. You will be missed.

Om barn, søvn og luksusvaner

Wed, 09 Sep 2009 10:15:48 GMT

Foreldre, både de som venter, de nybakte og de som har hatt barn ei stund overøses med velmente råd om søvn. Både dagspressen, foreldremagasinene, tv og radio er fulle av helsepersonell og pedagoger som har satt søvn i småbarnsfamiliene på dagsordenen. Felles for autoritetene som kommer til orde er at de uttaler seg svært tydelig om det de oppfatter som det sunne og normale. Mange tilbyr metoder som, hvis de følges etter boka, skal gi rolige kvelder, harmoniske barn og tilfredse foreldre. Og det er dette jeg protesterer på. Jeg tror dette intense fokuset på normalitet og metoder skaper engstelse heller enn å berolige oss. Vi sammenlikner oss for mye med familiene rundt oss og informasjonen vi har tilgjengelig, og ser problemer selv i sunne situasjoner. Kanskje hadde det vært bedre for totusentallsforeldrene om flere av ekspertene fokuserte på hvor store variasjoner vi ser innenfor det normale?

Ulike familier opplever ulike løsninger som gode. Det er ikke nødvendigvis slik at faste leggetider og barn som sovner aleine ved seks måneder og ei ukes alder er nøkkelen til det gode liv for alle. Nattamming kan for eksempel gjøre det lettere å opprettholde amming selv om mor går ut i jobb. Fra et likestillingsperspektiv synes jeg dette er interessant fordi det øker muligheten for at foreldre som ønsker det kan få ei jevnere fordeling av permisjonstida mellom barnets mor og far uten at amminga blir skadelidende. Fleksibilitet i leggesituasjonen kan gjøre det lettere å reise med små barn. Der rutiner er nødvendig for å få hverdagen til å gå opp for noen familier, kan litt fleksibilitet i døgnrytmen kan gjøre livet enklere for foreldre som jobber turnus eller skift. Og sist, men ikke minst, barna er individer. Jeg tror det å framstille én løsning som den riktige for alle familier er med og skaper mer stress og bekymring rundt søvn, ikke mindre. Kanskje er det største søvnproblemet vi har i dag ikke små barn som våkner om natta, men foreldre som bekymrer seg for mye?

Nina Misvær, Karin Naphaug, Caroline Lorentzen Teigen, Atle Jensen Solbue og Gro Nylander er alle aktører som med jevne mellomrom uttaler seg i medier som norske småbarnsforeldre forholder seg til. Alle har sine tilhengere og sine kritikere, ikke minst er de villige til å kritisere hverandre. Der fødselslege Nylander kan kritiseres for å glorifisere morsrollen og skape forventninger som er vanskelige å leve opp til er helsesøster Misværs problem en behavioristisk tilnærming hvor barnets atferd anbefales regulert uten omsorg for barnets behov. Teigen advarte mot ”skrikekurer" i Aftenposten tidligere i år, men ble raskt imøtegått av Solbue, som hevder at ”barn ikke er porselensdukker”.

Nina Misvær og Karin Naphaug er blant aktørene som har gjort den såkalte ”Ferbermetoden” (også kjent som ”skrikekur”, ”trøstekur” eller ”sovekur”) mer aktuell i den norske småbarnshverdagen. Fra seks måneders alder skal spedbarn i følge disse kunne lære å sovne selv, dette framstilles som svært viktig for barnets selvstendighetsutvikling og for foreldrenes helse og samliv. Ved at barnets gråt ignoreres i tidsintervaller skal barnet lære å finne roen selv og sovne alene. Alle ønsker vi oss vel på sikt trygge barn som er komfortable i sitt eget selskap, men kan vi være sikre på at det er det som er årsaken til at barna sover hele natta? Hvordan vet vi at et barn som trenes til innsoving med varianter av Ferbers metode slutter å protestere fordi han eller hun er komfortabel med å sovne alene, ikke fordi barnet har resignert og konstatert at det allikevel ikke får respons på sine behov? Statistikk kan brukes til så mangt. Noen forskere forteller oss at barn som tidlig har faste rutiner sover bedre om nettene, andre indikerer at tidlig atskillelse kan øke risikoen for angst og stressproblemer seinere i livet. Hvis vi møter barna våre med aksept når de opplever urolige netter som småbarn kan vi kanskje skape et trygt fundament som de tar med seg inn i skoleårene, ungdommen og voksenlivet.

Selvsagt har Atle Jensen Solbue rett når han sier at unger ikke er porselensdokker. Unger er jevnt over små, robuste mennesker som tåler en støyt. Men jammen møter de mange utfordringer også. Småbarnshverdagen er full av små og store gleder og frustrasjoner. I stedet for å se på det å ta seg tid til å sitte og dvele ved sengekanten inntil en trøtt liten kropp er klar for søvnen som en luksus vi ikke har anledning til å skjemme bort ungene våre med kan vi kanskje se på det som en luksus vi kan unne oss. En liten, fortrolig stund etter en lang dag kan være godt for både foreldre og barn. Det er ikke å yte service 24 timer i døgnet, det er å knytte bånd til barn vi skal se vokse opp og til skolebarn, tenåringer, unge voksne og en dag voksne.

Min agenda ikke er å framstille meg selv som enda en autoritet med enda en ideell løsning som passer for nesten alle familier. Derimot har jeg to ønsker. Det første er at dere som uttaler dere med autoritet, og som lyttes til av utallige småbarnsforeldre her i landet, skal være med å gi autoriteten tilbake til foreldrene. Fortell foreldrene at det finnes like mange optimale løsninger som det finnes familier, gi dem trygghet nok til å finne sin egen vei. Det andre er at dere som er foreldre skal ta denne autoriteten tilbake allerede nå. Ikke vent på at ekspertene er klare for å gi den fra seg.

Vil du lese mer?

http://www.sovlillebaby.com/
http://www.barnogsøvn.com/

Emotional Learning in Infants: A Cross-Cultural Examination (Commons og Miller)
Infant Crying and Sleeping in London, Copenhagen and When Parents Adopt a “Proximal” Form of Care (St James-Roberts, Alvarez, Csipke, Abramsky, Goodwin ogSorgenfrei, Pediatrics 2006; 117;e 1146-e1155)
Kangaroo Care Benefits – Neurological and Motor
New Advice on Getting Babies to Sleep – Dr. Ferber Softens Stance On Letting Infants Cry; An Endorsement for Pacifiers (Cherney, Wall Street Journal 2005)
Randomised controlled trial of behavioural infant sleep intervention to improve infant sleep and maternal mood (Hiscock og Wake, BMJ 2002;324;1062)
A Systematic Review of Treatments for Settling Problems and Night Waking in Young Children (Ramchandani, Wiggs, Webb og Stores, BMJ 2000;320:209-213)
Sleeping with the baby

Leave our Marriage Act alone, Mrs. Monsen

Thu, 03 Sep 2009 19:15:00 GMT

I was baffled when Proposition 8 ("Eliminates Rights of Same-Sex Couples to Marry. Initiative Constitutional Amendment.") passed in California a few months after the new Marriage Act had passed in Norway. Forgetting the old adage about when to count chickens, I was smugly confident that the battle of same-sex marriage was settled here. We, I thought, would not see such a commitment towards removing a right already granted. I was wrong. During this summer’s campaign towards the general election, one notable political party has promised to try and overturn the gender neutral Marriage Act that came into effect last year, whereas two other parties are fairly woolly when they are speaking about “protecting the status marriage has in our society. Last, but not the least: The philosopher Nina Karin Monsen, who earlier this year received a significant Norwegian freedom-of-speech prize, has stated that she will take the matter through the courts to see of what she perceives as lack of correct procedure in the preparations can have the law overturned.

I just don’t get this commitment against other people’s marriages. If you don’t want to marry someone of the same sex, then don’t. Fine. You are free to marry whomever you want. Now extend that same goodwill to others, will you?

One of the arguments Nina Karin Monsen keeps repeating is that a mutual Marriage Act for heterosexual and homosexual marriages rather than a Marriage Act for heterosexual unions and a Civil Union for homosexuals devaluates already existing heterosexual marriages. She even went as far in 2007 as to predict that there would be a landslide of divorces among Christians in the wake of such a change in the law. To me this sounded, and still sounds, ridiculous. It is absolutely unfathomable to me how other people’s lives, love and family values should devaluate mine. I’m not Christian, though, so I conducted a tiny little internet poll amongst my online friends. And guess what? An overwhelming majority of the thirty-ish Christian people who responded disagreed with Mrs. Monsen. Add to that a documentable lack of “landslide of divorces” and the fact that Christian couples haven’t stopped marrying each other gives me the distinct impression that Nina Karin Monsen and her band of Christian conservative compatriots are just as tiny a minority as I would prefer to believe. Folks, it’s time to realise that you lost this battle. Stop belittling other people’s lives and start living your own.

I think we should separate marriage under the law and marriage in front of whatever deity the couple in question prefers to ask their blessings from. Let’s separate the church and the state and let couples be wedded by a public registrar. After that the religious couples can seek their blessings from their priest, their vicar, their rabbi, their godi or the ocean for all I care. Give to Caesar what is Caesar's and to God what is God's.

Oh yes. The children. I know I can’t touch the question of the marriage law without taking about them. Because we need to look at what’s best for the children.

Indeed, we do. But I don’t buy the waffle about how we’re made to live in tiny mother-father-child entities just because a vagina and a penis belonging to a fertile woman and man needed to create a baby the natural way. You see, the family where the mother and father cooperates in raising their two-point-four children pretty much on their own is a fairly new idea. If we use what’s natural to Homo sapiens sapiens as the raison de etre for marriage to exist, we’re making a mistake. It’s as easy as that. The human being is a social primate well suited to raise its young in family groups. A warm, considerate father and mother are good caretakers, don’t get me wrong, but they are not the only way a child can grow up with both male and female role models. In an ideal world a child has stable, healthy contact with grandparents, uncles, aunts, friends of the family and their parents.

I am a mother of two children, and married to their father. If my husband and I should both pass away, I hope our sons can grow up with open minded, compassionate adoptive parents that will love them, respect them and guide them on their way towards an adulthood where they can love and respect others. It is absolutely irrelevant to me whether parents in our absence would be to men, two women ore one of each.

I know that it’s not yet common. I know that gender-neutral marriage laws are the exception, not the rule, in the world today. But hey, not all countries can be followers. Some have to lead.

FEI European & Open Para-Equestrian Championship

Fri, 28 Aug 2009 20:19:22 GMT

Last weekend Norway hosted the FEI European & Open Para-Equestrian Championship. I had the pleasure of being there for some of the weekend, and got to observe some amazing athletes in the arena, in the warm-up ring and at leisure. The working ethics, the devotion and the sheer joy these riders represent are nothing short of amazing.

As I was planning to write this blog post, an old favourite among the horsy tunes started to hum in my head; the theme from the nineties tv-series about the black stallion.

You hear it calling,
You can't deny,
Cause when it calls,
You know you're gonna fly.
It's all around you,
It fills your wings,
You and I, we know the wind.

It's you and I together,
Racing with the wind,
We'll spread our wings,
How we're gonna fly.
And you and I together,
We can find our dreams,
You and I we know the wind.

We can find our dreams ... If there is one group of people who to me embodies the oh-so-modern “yes we can”-spirit, it’s these riders. They make me feel as if the limbs and senses I rely on in my daily life are spare parts, not necessities.

Without any further ado, I give you some of the weekend’s stars:

Have you ever seen the rain ...

Swedish team mates watches Anita Jonsson ride into the arena

Zanko and Ann Cathrin Lübbe

If you want to know more, please visit www.para2009.no

Jaja, jeg er visst ekkel

Wed, 19 Aug 2009 10:00:05 GMT

for det andre: min personlige mening er at man ammer en unge mens den er baby. etter fylte ett år er ikke ungen en baby lenger. å amme barnet lenger enn dette opplever jeg som ganske ekkelt, og det er så visst ikke noe jeg har lyst til å se offentlig
(…)
og en annen ting. hvordan funker ting i sexlivet deres? først skal du fungere som matfat for ungen, og så er det mannens tur? eller er puppene off limit for ham i de årene du velger å amme? tanken på at en voksen mann ligger og nyter brystmelk som en del av sexen er ihvertfall for meg ganske ubehagelig.
(signert Anti-amming jenta)

Joda. Jeg visste allerede før jeg stilte opp til Magasinet-saken "For store til å bli ammet?" at langtidsamming er et tildels kontroversielt tema. Likevel har jeg latt meg overraske av karakteristikkene enkelte internettdebattanter har slengt ut av seg i dagene som har gått etter at artikkelen sto på trykk.

Nei, dette er nok heller snakk om mødre som har en psykologisk avhengighet av den nærheten de føler ved å amme sine barn, og derfor tvinger på barna morsmelk for sin egen tilfredsstillelse ført og fremst. Så bruker de bare det at "barna vil ha" som en unnskyldning for sin egen forvridning og vrangforestillinger, og som berettigelse for sin egen nytelsesopplevelse som de ikke klarer seg uten.

Og at barna visstnok ikke tar skade av dette, tror jeg heller ingenting på. De utvikler avhengighet av både ammingen og nærheten til moren, og løsrivelsesprosessen som burde foregå og starte allerede i ettårsalderen, og den selvrealiseringen som burde foregå om at de er en egen person, og ikke en direkte forlengelse av sin mor, får ikke skje naturlig.

Alt dette kan nok få store konsekvenser for barna senere i livet, både ved at de blir mindre selvstendige og at de ikke klarer seg på egenhånd uten mor, både i skolealder, ungdomsalder og som voksen senere i livet.
(signert ”K J”)

Perverst? Ja selvsagt er det perverst når barnet kommer tuslende og vil ha trøst og ber om å få pupp!
(signert ”greta”)

Kvalmt,ikke noe pupp etter at du står på beina.Unger som går og suger pupp?neifyfaen,spar meg.
(signert ”mann“)

For å være helt ærlig, jeg er selv mamma til en gutt på 3 år. Å amme etter at barnet er 1 år begynner å bli ekkelt. Å se mødre amme barn på 2-3år, ja da lurer jeg på hvilket problem moren har som ikke klarer å la være. Kos og kjærlighet kan gis på mange andre måter enn å suge på pupp. Æsjjj ...
(signert ”anonym”)

Barnet trenger ikke ammes lengre etter når det er blitt introdusert for Tine melk og grovbrød med leverpostei...;)
(signert, ”anonym”)

Bare hold dere unna restauranter,12 mnd med amming er nok,kos? se til hælvete og kom dere på jobb,men dere var vel smarte nok til å pule en som har råd til å la dere gå hjemme å leke melkeku
(signert ”mann”)

Jeg er oppriktig overraska over at noen bruker så mye energi på å irritere seg over noe så enkelt og grunnleggende som amming. En del av kommentarer posta i debatten etter artikkelen i ”Magasinet” og under blogginnleggene som tar opp artikkelen er så outrerte at jeg ikke vet om jeg skal le eller grine. Langtidsamming er i følge disse kvalmt, perverst, til hinder for et sunt seksualliv og noe mødre gjør for sin egen skyld. Det kan visstnok få "store konsekvenser for barna senere i livet både ved at de blir mindre selvstendige og at de ikke klarer seg på egenhånd uten mor senere i livet". Interessant. Riktignok er ikke jeg antropolog eller har annen fagkunnskap om dette, men jeg har så visst ikke inntrykk av at for sterk morsbinding er et gjennomgående problem i så mange og ulike land som Nepal, Bangladesh, India, Sri Lanka, Iran, Kenya og Bolivia. I verden som helhet ammes halvparten av barna fremdeles når de runder to år. Hvis dette var så perverst og forferdelig som en del av de ivrige skribentene – mange av dem riktig så anonyme – vil jeg anta at antallet mødre som valgte å amme utover både et og to år hadde vært lavere.

Kanskje handler dette mye om en manglende forståelse for biologi. Flere av formuleringene vitner om at innleggeren først og fremst oppfatter brystenes funksjon som seksuell. Har vi glemt at vi er pattedyr? Små mennesker er laga for å drikke menneskemelk, akkurat som at sauene, kyrne og hundene har melk godt tilpassa sine avkom. Hvor galt kan det da være å la avkommene få tilgang på denne melka?

Veldig galt, åpenbart. ”Æsj,” er tydeligvis den første reaksjonen mange har når de hører om at barn ammes når de ikke lenger kan kategoriseres som spedbarn. Vel. Jeg har også mange refleksreaksjoner som vitner om liten innsikt i det aktuelle spørsmålet. Ofte opplever jeg at magefølelsen min er å avvise dette nye og fremmede (eller svært gammeldagse) jeg blir oppmerksom på at noen gjør. De har jo valgt annerledes enn jeg! Hvis mine valg er riktige, da må deres være feil. Eller? Eller. Definitivt eller. Jeg forsøker å ta meg selv i nakken og være rede til å møte møte andre menneskers valg med en vennlig tanke om "hvorfor det?" heller enn et stramt "hvorfor gjør hun ikke som meg?". Det blir så mye lettere å være menneske da.

En ettertanke

Fri, 14 Aug 2009 16:27:31 GMT

Mothering Icon: Mrs. Johnson

Mon, 20 Jul 2009 19:09:19 GMT

Harper Valley PTA

(Tom T. Hall)

I want to tell you all a story 'bout a Harper Valley widowed wife

Who had a teenage daughter who attended Harper Valley Junior High

Well her daughter came home one afternoon and didn't even stop to play

She said, "Mom, I got a note here from the Harper Valley P.T.A."

The note said, "Mrs. Johnson, you're wearing your dresses way too high

It's reported you've been drinking and a-runnin' 'round with men and going wild

And we don't believe you ought to be bringing up your little girl this way"

It was signed by the secretary, Harper Valley P.T.A.

Well, it happened that the P.T.A. was gonna meet that very afternoon

They were sure surprised when Mrs. Johnson wore her mini-skirt into the room

And as she walked up to the blackboard, I still recall the words she had to say

She said, "I'd like to address this meeting of the Harper Valley P.T.A."

Well, there's Bobby Taylor sittin' there and seven times he's asked me for a date

Mrs. Taylor sure seems to use a lot of ice whenever he's away

And Mr. Baker, can you tell us why your secretary had to leave this town?

And shouldn't widow Jones be told to keep her window shades all pulled completely down?

Well, Mr. Harper couldn't be here 'cause he stayed too long at Kelly's Bar again

And if you smell Shirley Thompson's breath, you'll find she's had a little nip of gin

Then you have the nerve to tell me you think that as a mother I'm not fit

Well, this is just a little Peyton Place and you're all Harper Valley hypocrites

No I wouldn't put you on because it really did, it happened just this way

The day my Mama socked it to the Harper Valley P.T.A.

The day my Mama socked it to the Harper Valley P.T.A

As a less-than-athletic eleven year young girl, I came home to my mama one day feeling decidedly down. My school had arranged the annual sports day, where we all had to demonstrate our skills, or lack thereof, in the track sports. There was no doubting my lack of skills, as I came to the post where we attempted running broad jumps I demonstrated this so vividly that the teacher in charge said that this was clearly too short for him to bother measuring it. I was sad and ashamed, and my chivalour neighbour and class mate who had jumped before me argued my case. That didn’t sway the teacher, though. If anything, he seemed even less keen on measuring my pathetic jump.

Not long ago I met an old friend of my mother’s; she has children who are from five to fifteen years my juniors. She told me that the school has kept to these new ways, that as a consequence of my mothers lecture that day the sports day in my old school permanently became a more enjoyable affair for the kids who aren’t all that keen on the track sports.

When I hear “Harper Valley PTA” I think fondly of my mama who stood up for me that day. I hope that someday my kids will think of me when hearing the same song.

Jeannie C. Riley's classic:
http://www.youtube.com/watch?v=4ivUOnnstpg

Vintage Inger Lise Rypdal:
http://www.youtube.com/watch?v=u1cjUMZClrI

”Hva skal vi med barn?” Et antibarnehagekorstog

Thu, 09 Jul 2009 13:42:02 GMT

Simen Tveitereid har åpenbart pløyd igjennom svært mye fagstoff før han skrev ”Hva skal vi med barn?” og viser til mye spennende forskning både innen biologien, psykologien og sosiologien. Han lufter også mange tanker om barns plass i samfunnet i dag som er vel verd både tid og refleksjon. Med så mye interessant stoff er det synd at boka skjemmes av en gjennomgående nedlatende tone. ”Høyt hevet over folket,” skriver han om seg selv, ”snart like ufyselig som Steinar Lem.” Egentlig er det kanskje overflødig å skrive så mye mer om boka. Jeg kan jo bare bekrefte at det er slik jeg opplever den.

Det er jo ingen hemmelighet for de som kjenner meg at jeg har båret ungene mine mye, amma lenge og har stor sansen for mange av Jesper Juuls skriverier. Riktignok bor jeg ikke på urbane St. Hanshaugen, like fullt følte jeg meg tilstrekkelig harselert med til å bli irritert da jeg fant følgende allerede på side 17:

”The Attachment theory ble presentert første gang av John Bowlby i den Britiske Psykoanalytiske foreningen i 1957, og er i følge Wikipedia den dominerende teorien i dag i studier av spedbarns oppførsel.

Og siste mote på St. Hanshaugen i 2008!

Ikke at foreldrene leser Bowlby, men bøker om [I]attachment parenting[/I] leses flittig i et visst segment av småbarnsforeldre. I dag står det ikke særlig høyt i kurs å overlate babyer særlig lenge til seg selv. Plassere dem i lekegrinda en times tid mens pappa surfer litt på nettet, uhu, på grensen til omsorgssvikt ... Ikke dulle for mye med ungen, la dem få skrike fra seg litt, bra for lungene - slikt er det bare besteforeldre som kan finne på å si i dag.

I den bevisste middelklassen er det bæring og konstant øyekontakt som gjelder, bæring i seler som i Afrika, bæring til skuldrene verker. For hvorfor gråter spedbarn i Afrika så lite?”

Forfatteren har åpenbart lest mye tilknytningsteori og er opptatt av å formidle betydningen av at barna får utvikle trygg tilknytning til sin(e) omsorgspersoner. Det burde jo glede meg, siden jeg er opptatt av det samme. Dessverre er han så krass i tonen at han har vanskelig for å nå fram, dårlig samvittighet gir sjelden grobunn for refleksjon.

En av tingene som irriterer meg er hvordan han med selvfølgelighet forteller om studier gjort på små barn i barnepassituasjon andre steder i verden og i stor grad overfører disse studieresultatene til norske forhold. Noen steder skriver han at det er vanskelig å sammenlikne på denne måten fordi forholdene er så ulike her og ”der” – men han gjør det jo likevel. Og jeg føler at det i stor grad er ”skrekkbildene” han da tar fram. Han framhever mangel på personlig omsorg, utrygghet på grunn av atskillelse og barn som står og gråter ved barnehagegjerdene. De positive aspektene som forskerne også har påvist avfeier han i stor grad ved å påpeke at det er gammel forskning eller at ungene får med seg de positive sidene også hvis de begynner når de er tre år.

Samtidig som han er ekstremt kritisk til barnehage, han trekker nesten utelukkende fram skrekkerfaringer fra småbarnsavdelingene, skaper han et gullkantet bilde av barneparker og dagmammaer. Mediefokuset vi har sett på dårlige dagmammaer virker det som han oppfatter som enslige negative erfaringer som har fått urettmessig stor mediedekning. Denne ubalansen i presentasjon synes jeg er dårlig journalistikk. Selvsagt er det bedre å passes av en god dagmamma enn å gå i en dårlig barnehage, men det finnes faktisk barnehager som tar svært godt vare på de minste også. Mine to sønner går i en av dem. Jeg har vært der mye, av og til spiser jeg frokost der med ungene, av og til henger vi rundt tre kvarters tid fra jeg kommer for å hente til vi drar hjem. En – 1 – gang har jeg opplevd noe jeg reagerte udelt negativt på, det tok jeg opp og fikk en tilfredsstillende respons. Barnehagen har tre fast ansatte, og én fast vikar. Det er noe annet enn den stadige strømmen av umotiverte, svenske vikarbyråvikarer som Tveitereid beskriver at barnehagene er bemannet med.

På et punkt er jeg udelt enig med Tveitereid: Han kritiserer kunnskapsfokuset i og rundt barnehagen. ”Norske foreldre har vært mest opptatt av at barnehagebarn skal få leke med andre barn, få omsorg og trygghet fra voksne, få være ute i naturen og lære seg å omgås andre.” (side 118) Dette er verdier som nå ser ut til å skyves til side til ære for kunnskap og pedagogisk opplegg. Skal jeg være ærlig, så er jeg ikke så opptatt av barnehagen som en kunnskapsarena, jeg. Når min eldste kommer hjem og synger ”Mikkel Rev” er det gleden hans jeg fryder meg over, ikke tanken på at dette kan gjøre det lettere for ham å lære å lese seinere. Å lære ham å lese tidlig skal jeg da alltids klare, dersom det er så viktig. Å tilby ham ei hel gruppe barn å leke med er vanskeligere.

Karriere er ikke alt. Det har han fullstendig rett i. Likevel tror jeg Tveitereid, med sitt solide fundament som journalist, undervurderer hindrene noen – kanskje særlig kvinnene – kan møte hvis de velger å stå helt utenfor arbeidslivet en lengre periode. De fleste av oss kan helt sikkert klare oss på lavere inntekt ei stund, men menneskene som er ansvarlige for å kalle inn til jobbintervjuer lar seg sjelden imponere over at en jobbsøker har vært lenge hjemme med barn. Det er synd, det bør endre seg, men foreløpig er det et faktum. Jeg har selv erfart at det å velge å gjøre noe annet enn det jeg egentlig er utdanna til i en periode etter at jeg var ferdigstudert har gjort det vanskelig å komme inn på det samme arbeidsmarkedet som medstudentene mine har etablert seg i. Akademiske fag går ut på dato.

Dessuten er det ikke alle som uten videre kan trekke seg tilbake fra arbeidslivet og trives. Jeg vet med meg selv at jeg ikke var noen mønstermamma på slutten av mine to permisjoner. Der vi bor kjenner jeg ingen som er hjemme med barn. Det innebærer at det ikke er noen voksne som en voksen hjemmeværende kan treffe på dagtid og lufte tanker og erfaringer med, og heller ingen unger som det ville vært naturlig å treffe for å leke med. Jeg vet med meg selv at det å være hjemmeværende der vi bor nå ville gjort meg så utsulta på voksenkontakt at jeg absolutt ikke kunne vært den forelderen jeg ønsker å være. Å være hjemme med en opplagt, oppvakt forelder som trives er helt sikkert fint, men det er ikke alltid en mulighet.

Jeg tror Simen Tveitereid ville hatt en mye større positiv innflytelse dersom han hadde valgt å fokusere på mulighetene til færre og kortere dager i bedre barnehager i stedet for å legge ut på et antibarnehagekorstog.

Hvor ble skilsmissebølgen av?

Thu, 09 Jul 2009 05:50:00 GMT

”– Den kjønnsnøytrale ekteskapsloven er et voldsomt overgrep fra Statens side. Jeg frykter en skilsmissebølge vil følge i kjølvannet, fordi folk ikke vil være gift under den, sier filosof Nina Karin Monsen”.

Et og et halvt år er gått siden dette utsagnet ble lagt ut på ”I dag”. Et halvår er gått siden den nye ekteskapsloven trådde i kraft. Foreløpig likner skilsmissebølgen hun spådde mistenkelig på en storm i et vannglass.

Det er som Piet Hein for lengst har gjort kjent vanskelig å spå – især om fremtiden.

Barn, familie og barnehage

Fri, 03 Jul 2009 14:12:36 GMT

Flere aktører i samfunnsdebatten ser ut til å ha klare svar på dette spørsmålet alle foreldre spør seg i blant når vi legger puslespillet som skaper hverdagen: Hva er best for ungene?. Noen synes det er å være hjemme med mor lengst mulig, noen er opptatt av at ungene skal få lov til å gå i barnehage og andre igjen er opptatt av hva som er for mange, for få eller akkurat passe mange organiserte fritidsaktiviteter i løpet av ei uke, en måned eller ei ungdomstid. Fellesnevneren for mange er at de er overraskende skråsikre. De har lest en rapport eller to, gjort seg noen erfaringer med egne unger og titta litt på naboenes slabbedasker og prakteksemplarer, og deretter har de trukket sine bastante konklusjoner.

Type your cut contents here.

Akkurat nå er jeg småbarnsmor selv, og jeg må si jeg lar jeg meg overraske over hvor polarisert barnehagedebatten er. Overveldende mange av de som uttaler seg virker så sikre i sin sak. Barnehage for ettåringer er enten et fantastisk tilbud eller en katastrofe, avhengig av hvem du spør. Hvor blir det av forståelsen for at ungene, foreldrene, nærmiljøet og ressurspersonene rundt varierer fra familie til familie? Vi kan selvsagt enes om en del prinsipper. Barn trenger nærhet, stimuli, trygghet og stabile voksenpersoner rundt seg. Men hvordan disse behovene tilfredsstilles i det enkelte nærmiljø, den enkelte familie og for det enkelte barn kan variere. Hvis familien ønsker en løsning der ungene kan være hjemme med far eller mor i småbarnsåra, og dette er økonomisk gjennomførbart, så er det en fin løsning for dem. Hvis begge foreldrene derimot trives bedre med å jobbe utenfor hjemmet, ja så gjør gode barnehageplasser at det kan være en like fin løsning det også.

Som så mange andre småbarnsmødre kjenner jeg også på den dårlige samvittigheten i blant. Jobber jeg på bekostning av ungene mine? Hjertet svarer av og til ”ja”. Men hjernen forteller meg at det ikke er tilfelle. Jeg er ei kvinne som trenger et voksennettverk rundt meg. Jeg trenger å gjøre en del av ”mine greier” for å trives. Hvis jeg skulle gått hjemme på fulltid ville jeg ikke blitt ei rundstykkebakende, fiskesløyende, trehyttebyggende mor som alltid lagde høstbilder, perlekjeder og brødfjøler med dem på regnværsdager. Niks. Etter to permisjonsperioder vet jeg at jeg storkoser meg i begynnelsen, men etter hvert som månedene går begynner tålmodigheten å bli tynnslitt. Da bjeffer jeg til ungene for den minste ting, og gleder meg til hver gang de sovner. Det er på tide å komme tilbake til voksenhverdagen igjen.

Vi har valgt en løsning der ungene går i barnehage fire dager i uka og er hjemme med far hver onsdag. Det passer oss godt. Vår to sønner fikk plass i en stabil familiebarnehage hvor de har et godt forhold til både staben og de andre ungene. Det er ikke synd på mine barn fordi de går i barnehagen. Men jeg synes heller ikke synd på barn som blomstrer hjemme med en motivert hjemmeforelder.

Kan vi ikke gi hverandre rom til å finne vår egen foreldrerolle i stedet for å sitte på hver vår tue og forsvare våre valg som det eneste rette? Det er krevende å være foreldre. Det har det alltid vært. Er det nødvendig å gjøre det vanskeligere for hverandre ved å rakke ned på hverandres valg?

Med ansiktet mot golvet

Thu, 02 Jul 2009 08:56:29 GMT

I en norsk by nær meg var jeg for ikke lenge siden vitne til en episode jeg skulle ønske vi kunne vært foruten. Jeg gikk forbi en matbutikk inne på et senter da jeg hørte en kvinnestemme som protesterte høyt og usammenhengende. Siden jeg er mer nysgjerrig enn jeg liker å innrømme gikk jeg mot den vesle gruppa med tilskuere som hadde samla seg, og fikk se to vektere holde ei kvinne nede. Hun lå med ansiktet ned mot golvet, en holdt hendene henne bakpå ryggen hennes mens den andre pressa leggene hennes ned mot golvet. En tredje vekter gikk litt til og fra, og holdt publikum på avstand. Politiet var åpenbart kontakta. Etter å ha gjort meg et par små ærend innom nærliggende butikker gikk jeg bort igjen. Jeg søkte kontakt med ham og spurte om det virkelig var nødvendig å holde et menneske nede så lenge. ”Hvis vi ikke ønsker å bli bitt og sparka så,” var svaret. Politiet var tilkalt, såpass hadde jeg hørt av radiokommunikasjonen deres. Jeg greide ikke å føle meg særlig beroliga av svaret, og bestemte meg for å henge rundt til politiet kom.

Hun lå allerede nede da jeg kom, så hun må nok ha ligget slik i alle fall i ti minutters tid før politiet var på plass. Ti minutter kan være over på et øyeblikk eller vare uendelig lenge. Kvinna virka utilregnelig, det så jeg da politiet førte henne bort. Kanskje var hun psykotisk eller påvirka av narkotika – jeg vet ikke og jeg har ingenting med å spekulere i det. Jeg vet ikke hvorfor hun var der, jeg vet ikke hva som var grunnen til at vekterne grep inn i første omgang, og jeg skal ikke forsøke å vurdere om det var nødvendig eller ikke. Men jeg sitter igjen med ei rekke spørsmål og følelser etter dette.

Var det ingen annen måte å håndtere situasjonen på? Å bli holdt nede på den måten er skremmende og nedverdigende selv for en person som har psyken i orden. I uka som har gått har jeg tenkt tilbake på en episode som ligger mer enn halvannet tiår tilbake i tid. Jeg var ei tenåringsjente på hyttetur sammen med andre tenåringsjenter, jenter jeg kjente å stolte på. Plutselig bestemte ei seg for at jeg skulle bindes fast og kiles. Den dag i dag kan jeg kjenne avmektigheten, raseriet og hjelpeløsheten i kroppen, og innser at dette er en av få opplevelser jeg aldri helt har greid å tilgi selv om jeg er klar over at det aldri var vondt ment. Kvinna på golvet var ikke så heldig. Hun var nok ikke særlig trygg på at det ikke var vondt ment der hun lå og vred seg mens hun hylte og ropte skjellsord. Jeg skjønner jo at vekterne ikke greip inn uten grunn, men likevel: Alle fortjener å bli behandla så respektfullt som en gitt situasjon tillater.
Ble hun det? Var dette så respektfullt som situasjonen tillot? Jeg ble nysgjerrig på hva slags oppfølging vekterne får etter et slikt tilfelle. Det må jo – eller bør i alle fall – ha vært en ubehagelig opplevelse også for dem, en sak som fortjener en gjennomgang etterpå. Dette undra jeg meg såpass over at jeg sendte en e-post til det aktuelle vekterselskapet.

Og jeg fikk svar. Et ganske kort, tydelig svar som jeg mottok med blanda følelser. Først ble jeg glad for å i det hele tatt ha fått svar, og til og med et mer detaljert svar enn jeg på noen måte hadde venta meg. Deretter ble jeg overraska over de samme detaljene. For er det virkelig vanlig kotyme å sitere vaktloggen direkte i en e-post til publikum? ”Gal dame som slåss mot volla jenter.” Trengte jeg å vite hvordan de karakteriserer kvinna og jentene seg i mellom? Trenger de i det hele tatt å karakterisere kvinna og jentene på den måten? Kanskje skulle de både sagt og skrevet: ”Dame som slåss mot jenter.” I e-posten ble det kommentert at rapporten var lite utfyllende og at dette skulle tas opp med vekterne. Det er bra, jeg er overbevist om at både den enkelte vekter og kulturen internt i selskapet har godt av en diskusjon i kjølvannet av slike situasjoner.

Deretter ble saken utbrodert litt for meg. Jeg fikk både vite at det dreier seg om en person som gjentatte ganger har vært voldelig og skapt uro, og hvilket kallenavn de har på henne internt. Videre fikk jeg en temmelig lettvinn karakteristikk av hennes psykiske helse.

E-posten konkluderte med følgende: ”Vektere kan ikke ta stilling til at vedkommende er psykiatrisk pasient når hun går til angrep på andre, håndjern ble påført i nødverge og er tydelig den beste løsningen for å forhindre skader på vedkommende selv og\eller publikum og vektere.”

Jeg forstår det. Men jeg spør fremdeles meg selv om hun ble behandla så respektfullt som situasjonen tillot.